Hadde englevakt

ANTIGUA: Det som skulle være en koselig pikniktur til naboøya Bird Island like før hjemreise, skulle i stedet bli en kamp om livet. Gøril og Rigmor Hastad er glade for at de i det hele tatt får oppleve jula 2014.

NINA FOSSUM

nina.fossum@inderoyningen.no

I flere år har Gøril Hastad, og delvis også mora Rigmor, feriert i Karibia. Det gjorde de også i år. Etter at de stengte Landhandleriet etter en hektisk sommersesong skulle de lade batteriene på vakre Antigua før de igjen skulle ta fatt på en like travel førjulsperiode i butikken. Gøril har også kjæresten sin på øya, og når de er der bor de i små hytter ved stranden, sammen med de innfødte. De lever det enkle liv, lager sin egen mat som de selv ofte fisker, de spiller Domino og slår av en prat med lokalbefolkningen. Slik levde de også denne gangen, helt til de bestemte seg for å ta en pikniktur til øya Bird Island søndag den 12. oktober. Tirsdag den 14. skulle de reise hjem igjen – etter planen.

Tatt av bølgene

– Kjæresten min har en fiskebåt. En 25 fots Enduro med en 115 hestekrefters motor på. I den pakket vi alt vi trengte for en hyggelig piknik. Litt fiskeutstyr, og utstyr for snorkling var også med, forteller Gøril. Om bord i båten var hun, kjæresten hennes Eriksen, Rigmor og kameraten til Eriksen. Turen startet flott. Det var blikk stille og sol fra skyfri himmel, og de nærmet seg Bird Island.
– Plutselig kom det ei svær bølge fra venstre. Omtrent samtidig kom det ei enda større fra høyre. Båten hvelvet, og det skjedde på noen få sekunder, forteller Gøril, og grøsser ved minnet som naturlig nok har satt seg godt fast i hodet. Hun ble hengende fast under båten – under vann, men hun kjempet seg løs, kom seg unna, og opp til overflaten.
– Det første jeg får se er bobler i vannet og hårtustene til mamma, forteller hun. Rigmor kan nemlig ikke svømme og hadde gått rett ned i havet.
– Jeg var helt hjelpeløs, og jeg var helt sikker på at min siste time hadde kommet, sier hun. Hun innrømmer også at akkurat disse sekundene gir henne stadige mareritt nå i etterkant.

Kan ikke svømme

Gøril forteller at hun fikk tak i håret til Rigmor, og at hun holdt henne oppe med den ene hånda, mens hun klamret seg fast til båtripa med den andre.
– Da visste vi ikke om Eriksen og kompisen levde enda, men det viste seg at de hadde kommet seg opp på den andre siden av båten, og snart kom kjæresten min svømmende rundt, forteller Gøril. I fellesskap fikk de løftet Rigmor opp slik at hun greide å henge fast mellom båtmotoren og selve båten. Selv hang Gøril på propellen til de greide å få tak i vestene som hadde vært om bord i båten.
– Ingen bruker redningsvest der nede, men selvfølgelig hadde vi de med, nordmenn som vi er. Imidlertid er jeg glad mamma ikke hadde vest på, for da tror jeg hun hadde flytt unna oss, sier Gøril. Ironisk nok roet havet seg litt etter kjempebølgene, men det viste seg at det var stille før stormen. Båten hang fast etter ankeret, for det hadde løsnet under velten. Mobiltelefoner, alt av verktøy, og ikke minst det meste av den gode maten hadde forsvunnet til havets bunn. De hadde ingen ting å hjelpe seg med annet enn hendene, og de klamret seg fast med all den styrken de hadde. Det ble etter hvert veldig strabasiøst, for det tok ikke lang tid før bølgene tiltok i styrke.
– Når vi tenker på det i ettertid var vi nok veldig rolige. Vi jobbet oss gjennom den ene bølgen etter den andre. Men tungt var det. Det kjentes ut som vi ble truffet av toget gang på gang, sier Gøril.

Fryktet hai

Timene gikk, og de fire på båtkvelven begynte for alvor å kjenne at kreftene dabbet av. Heldigvis ligger temperaturen i vannet på rundt 25 grader, ellers hadde de ikke hatt en sjanse.
– Jeg tenkte på alle havets fiender, som hai, Barrakuda og giftig Skate, sier Gøril. Rigmor innrømmer at hun ikke tenkte slike tanker, og i ettertid er hun glad Gøril ikke sa noe.
Etter flere timer begynte det å nærme seg kveld, og de visste at mørket snart ville komme.
– Vi så en holme knapt en kilometer unna der vi lå, og jeg og Eriksen diskuterte om vi skulle prøve å svømme med mamma dit. Vi skjønte imidlertid at vi ikke ville greie det, så tanken ble forkastet, forteller Gøril. I stedet bestemte de seg for at Eriksen skulle ta svømmeturen alene for å sjekke om det var liv noe sted.
– Det viste seg at dette var ei lita koralløy uten tegn til liv, og at Eriksen også hadde svømt til noen holmer lenger unna med samme resultat, forteller Gøril. Kjæresten hennes driver med vannsport av ulikt slag i tillegg til at han er fisker, så han er heldigvis både svømmedyktig og sjøvant.

Tok farvel med mora

Mens Eriksen lette etter hjelp hang de andre fast på båten så godt de kunne, helt til det som skulle vise seg å bli en tropisk orkan tiltok i styrke.
– Plutselig kom det ei stor bølge som slo meg vekk fra båten. Heldigvis greide jeg å svømme tilbake, men før jeg rakk å mobilisere krefter kom det ei ny ei og tok meg, forteller Gøril. Hun kjente da at hun ikke hadde sjanse til å holde seg fast lenger, og måtte ta et vanskelig valg.
– Jeg ropte til mamma at min eneste sjanse var å legge på svøm, og jeg takket for laget der og da. Jeg var sikker på at vi aldri så hverandre igjen, sier Gøril. Mens hun svømte mot koralløya bestemte hun seg for at hun skulle overleve, og hun tenkte at hun deretter hadde bare seg selv å stole på i hele verden. Da hun nærmet seg korallrevet så hun at Eriksen hadde kommet seg tilbake dit og sto og vinket til henne. Gørils første tanke var de to som var igjen på båten, men Eriksen som skuet utover havet så at også de var på vei mot revet.
– Kjempebølgene som kastet meg av båten må ha vært så sterke at de løsnet ankeret, for det viste seg at båten med mamma og kompisen på red på bølgene mot revet, forteller Gøril. Hun så også at båten hadde stor fart, og at hodet til Rigmor delvis var under vann.
– Heldigvis hadde Eriksen krefter til å springe over korallene, gripe mamma og rive henne løs fra båten, hvis ikke kunne hun ha blitt knust mot revet, forteller Gøril og sukker lettet. Rigmor husker ikke noe av dette, for da hadde hun besvimt.

Kvasse koraller

Når man leser om skipbrudne som kommer til en øde øy, så har det ofte et romantisk skjær, men det fantes ikke noe romantisk over denne øya. Bratte og kvasse korallrev omkranset den, så det var med livet som innsats de tok seg i land. Men hell i uhellet var at båten hektet seg på et rev på enden av holmen, og flytende i vannet lå bagen til Gøril med påskriften ”MOT”, nesten som et symbol.
– Eriksen la på svøm etter bagen, og der hadde vi pakket alt fra førstehjelpsutstyr til noen nødbluss. Et lite under var det også da vi fant kjølebagen som inneholdt en kniv, ei flaske vann, ei flaske punch, en ananas, og en loff. Riktignok var loffen rimelig vasstrukket, men det var da mat, sier Gøril med galgenhumor. De visste de kunne overleve på dette ei stund, ikke minst var de takknemlig for vannet. Rigmor var det adskillig verre med på det tidspunktet.
– Jeg kastet opp og kastet opp, og jeg husker at jeg skalv fryktelig mye, forteller hun stille. På det tidspunktet hadde det rukket å bli mørkt, og de laget seg til på revet som best de kunne.

Brakk lilletåa

– Vi fant ei lita lomme vi fikk plass på. Der byttet vi på å sitte og ligge. Vi greide også å berge ei flytematte fra båten, og den brukte vi delvis som gulv, delvis som tak, forteller Gøril. De var dårlig kledd, for da de la ut på det de trodde skulle bli en kosetur, var det sol fra skyfri himmel, og godt og varmt. I stedet lå de nå utslitte og våte på ei koralløy, uten le for vinden.
– Vi ventet på neste morgen og dagslys. Vanligvis er det flotte soloppganger i Karibia, men ikke denne morgenen. Himmelen var svart, vinden ble sterkere, og regnet kom med full kraft, forteller Gøril. Et annet problem dukket også opp, og det var at de var i ferd med å bli tatt av bølgene på nytt der de lå.
– Vi skjønte vi måtte komme oss høyere opp på øya, og det endte med at vi klatret opp en korallvegg, forteller Gøril. Det gikk ikke smertefritt for seg. Korallene er kvasse, og de kuttet seg opp både her og der. I tillegg brakk Gøril den ene lilletåa.
– Plutselig sto den i 90 grader, men jeg slo den sånn noenlunde på plass, sier hun enkelt. Der og da føltes ei brukket tå som en bagatell.

Orkanen kom for fullt

– Vi kom oss da til slutt på toppen, men det var ikke stort bedre der. Riktignok var det er større område som var flatt, men det besto av myrjord, råtne blader av planter, krabber og skorpioner, forteller Gøril. Hun konstaterer det rolig og med fast blikk, men den som hører på kjenner at håret i nakken reiser seg likevel. Det er nesten som om det ikke finnes noen ende på all elendigheten.
– Havet slo delvis over oss der oppe også, så vi måtte holde oss godt fast, legger hun til. I ettertid har de blitt fortalt at det var orkanen Gonzales som herjet, og at dette var den verste tropiske stormen på mange år der nede.
– Jeg hadde ikke trodd det skulle være mulig å fryse i hjel i Karibia, men det gjorde vi nesten, sier Gøril. Men tidlig på ettermiddagen mandag sluttet det endelig å regne.
– Jeg kom på at jeg hadde pakket ned en boks brennpasta sammen med førstehjelpsutstyret. Egentlig var det helt tilfeldig, for jeg tok den ut før jeg pakket den ned igjen, forteller hun. Hun forteller videre at hun ofret ett av nødblussene for å få fyr, og sannelig greide de å få til et bål av dette og noen av planterestene på revet.
– Vi greide faktisk å holde varme i bålet til over midnatt, og det var gull verdt, forteller Gøril. Rigmor legger til at hun brukte MOT-bagen til singlet, for det gjaldt å berge seg så godt man kunne.

Svømte etter hjelp

Uværet førte naturlig nok til at det ikke var folk på havet, så de hadde en ting å gjøre, og det var å prøve å overleve til det ble bedre vær.
– Tirsdag morgen fikk vi endelig se sola igjen. Da skjønte vi at noe måtte gjøres før vi mistet kreftene helt, så Eriksen la ut på svøm igjen i grålysningen. Med seg hadde han flytematta og en fender fra båten, forteller Gøril. Tilbake på revet satt de tre andre og ventet i spenning– Tanken på hai og lignende farlige skapninger lå i bakhodet mitt hele tiden. Jeg visste jo også at han blødde fra flere skrubbsår, forteller Gøril. Men det skulle vise seg å gå bra. Eriksen er en dyktig svømmer, og etter tre timer i vannet fikk han øye på en fiskebåt. Da var han cirka halvveis fra land.
– Han greide å få kontakt med de om bord i båten, og deretter gikk det fort, sier Gøril. Etter drøyt to døgn som skipbrudne kom endelig hjelpen, og damene følte de hadde fått livet i gave på nytt.

Det er pengene som rår

– Da vi kom i land ventet det både helsepersonell og presse, og det ble et underlig styr. Jeg og mamma ble kjørt for fulle sirener til nærmeste sykehus. Det var faktisk så ille at jeg måtte poengtere at det verste var over nå som vi hadde kommet oss i land, forteller Gøril. Hun opplevde også at det er pengene som rår, for mens hun og Rigmor fikk hjelp, så ble Eriksen og kameraten stående igjen.
– Vi hadde alle fire et stort veskebehov, men vi var bare to som fikk det. Det vil si, det tok litt tid for oss også. De startet med å ta en masse blodprøver, mens det eneste vi lengtet etter var vann, forteller hun. Hun følte det slik at hensikten var å tjene gode penger, så de var snare til å skrive seg ut fra sykehuset så fort det lot seg gjøre.– Jeg tok kontakt med en privat lege på øya dagen etterpå, og han ga meg heldigvis penicillin og all den hjelpen jeg trengte, forteller Rigmor og rister litt på hodet over sirkuset på sykehuset.
– Vi skal aldri klage på Norsk helsevesen. Det er sikkert. For kontrastene er store, sier de. De har også bare godt å si om den reiseforsikringen de har, for den har fungert utmerket. I lokalavisa i Antigua ble det stort oppslag, og ingen kunne skjønne hvordan de hadde greid å overleve i uværet.

Frykter ikke døden lenger

Nå er Gøril og Rigmor tilbake på Straumen, ei uke på overtid, og med mye mer bagasje enn ønsket. Rigmor sliter med minnene om da hun gikk under. Gøril kjenner mest på at hun er mentalt utmattet. Likevel har de greid å forvandle hele Landhandleriet til en fantastisk julebutikk som nå har åpnet. Det er tid for ettertanke, og følelsene må sorteres. Gøril forteller at hun så døden i øynene på båtkvelven.– Jeg frykter ikke døden lenger. På et tidspunkt så jeg et lys, og noe sa til meg at jeg ikke trengte å være redd lenger. Jeg følte jeg ville få fred om jeg døde der og da. Men når den siste bølgen slo meg av båten fikk jeg likevel en vekker og jeg bestemte meg for at jeg skulle greie å overleve. Det føltes på en måte som om denne bølgen ga meg en siste sjanse, sier Gøril. Hun forteller at hun har vært ute på havet en gang etterpå for å overvinne frykten. Det har ikke Rigmor vært.
– Jeg tror en høyere makt har vært med oss, og vi har takket mange ganger for at vi er i live. Egentlig er det jo helt ufattelig, oppsummerer Rigmor. Hun forteller at de har grått og ledd etterpå, gang på gang, og det har føltes godt. De forteller også at livet har fått et nytt perspektiv.– Før greide jeg ikke å se et støvkorn. Nå er det helt uvesentlig, sier hun for å gi et bilde på tankene.– Jeg har lært at når du overlever slike umenneskelige naturkrefter, så greier du i alle fall å stå imot ethvert menneskelig press, sier Gøril. De føler begge at de har kommet styrket ut av hendelsen, og først og fremst er de dypt takknemlige for at de faktisk overlevde.