Kari deltok på bokfestival i New Dehli

Straumen: Bøkene om Jakob og Neikob går sin seiersgang over store deler av verden. Før jula 2014 ble de lansert på bokfestivalen “Bookaroo” i India, og da var forfatter Kari Stai selv til stede.

NINA FOSSUM

nina.fossum@inderoyningen.no

Bøkene om Jakob og Neikob har blitt utgitt i Tyskland, Danmark, Frankrike, Egypt, og nå sist i India. Like om hjørnet er også utgivelser i Korea. Forfatter Kari Stai har med andre ord truffet en nerve som er felles for barn verden rundt.

 

– Det er klart det er artig. Bøkene i Egypt er på arabisk, og de leses da “bak- fram”. Det føles jo litt spesielt, smiler hun. Kari og ektemann Henning Lystad kom hjem fra India for et par uker siden, fulle av inntrykk og opplevelser.

 

Utdanning er ingen selvfølge

 

– Det er første gangen jeg har deltatt på en bokfestival utenlands, men det var veldig interessant. Jeg ble sendt dit av NORLA, senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet. Festivalen heter “Bookaroo”, og foregår midt i New Delhi. Ildsjelen bak denne festivalen heter Jo Williams. Hun lever og ånder for at indiske barn skal få lære og få muligheten til å være med på dette, og hun hadde et godt team rundt seg. Dette var den sjuende gangen festivalen ble arrangert, forteller Kari. Forfattere og illustratører fra mange land deltar på festivalen som går over to dager på “Indira Gandhi National Center for the Arts”, i tillegg til diverse arrangementer rundt i byen i forkant av festivalen.

 

Bøkene om Jakob og Neikob har blitt utgitt på tre av over 20 språk i India. På hindi, bengali og på engelsk. Kari fleiper litt med at hun burde ha farget sitt blonde hår før hun dro til India, for hun fikk et visst inntrykk av at hun som vestlig ble skjermet en del for virkeligheten. Hun har dessuten blitt ekstra inspirert av fredsprisvinner Kailash Satyarthi etter turen.

 

– Han har gitt meg kunnskap og innsikt om India, om sin kamp mot barnearbeid og om deres rett til utdanning, sier Kari. Hun fikk med egne øyne se at det slett ikke er noen selvfølge for mange indiske barn.

 

Dype inntrykk

 

Kari og Henning kom til New Delhi den 28. november. Festivalen gikk av stabelen følgende helg. I tillegg tok de seg tid til å være litt turister og oppleve deler av det store landet noen dager.

 

– Henning jobber også med illustrasjon og bøker, så i tillegg til å være min ektemann, er vi også kolleger, smiler Kari. Begge føler de hadde stort utbytte av turen på mange måter, og de sitter igjen med dype inntrykk og mange nye bekjentskaper.

 

– Vanligvis pleier jeg å vise bilder fra bøkene mine på storskjerm mens jeg leser. Det var det ikke mulighet til på “Bookaroo”, så på forhånd hadde jeg laget ei maxibok av den første Jakob og Neikob-boka. Den holdt Henning opp, og bladde i mens jeg leste, smiler Kari. I tillegg hadde de med seg de karakteristiske hattene til Jakob og Neikob, som en god, gjenkjennende faktor. Kari leste på engelsk, for det er et språk de barna som deltok på festivalen snakker.

 

– Barna som var på festivalen er av de heldige, bedrestilte, som går på bra skoler. Men forleggeren min der nede, Sunandan Roy Chowdhury som driver forlaget Sampark, hadde stått på så vi skulle få komme oss ut til de barna som ikke var så heldige at de fikk være med. Det er nemlig mange offentlige skoler der, men i fattige deler av byen fungerer de ikke særlig bra, forteller Kari.

 

Møtte fattige barn

 

– En venn av forleggeren har et privat galleri, og der hadde vi ei bokstund. Dit kom det to grupper fattige barn. Det finnes mange som jobber frivillig for å hjelpe disse barna. De sørger for skoleklær, mat og ikke minst bøker til dem. Barna var veldig takknemlige for at de fikk være med på dette, for i deres verden er bøker noe sekundært. Kampen om å ha nok å spise er nok større, sier Kari. Hun reiste godt forberedt til India. Med seg i bagasjen hadde hun fargeblyanter av god kvalitet, slike hun selv vokste opp med. Hun hadde glitterklistremerker, og ikke minst buttons med Jakob og Neikob på. Dette delte hun raust ut til de fattige barna før hun satte seg for å lese og tegne sammen med dem.

 

– Jeg tror nok de fikk en fin opplevelse. De fikk komme til et flott galleri med marmorgulv og kunst på veggene av en svært anerkjent indisk kunstner, i tillegg til bokstunden. De fikk også lunsj og anledning til å spise seg gode og mette, sier Kari, og setter ord på noen av kontrastene på norske og indiske barn.

 

– Det er nok dessverre en stor mengde barn som ikke får gå på skole i det hele tatt i India. Vi så ikke så veldig mange barn mens vi var der, forhåpentligvis var det fordi noen var på skolen, men sannsynligvis også fordi mange av dem var på jobb, tror Kari.

 

Vil opp og fram

 

– Vi sitter igjen med mange og sterke inntrykk. Mens vi kjørte drosje gjennom byen så vi fattige områder der barna gikk barføtte, nesten uten klær. Men vi så nesten ikke triste folk. De var i flokk, og det var tydelig at det eksisterer en felles innsatsvilje for å komme seg opp og fram. Inderne er flittige, arbeidsomme folk, sier hun. Likevel fikk hun en følelse av at det er langt igjen, i alle fall for store deler av befolkningen.

 

– Det var mye elendige boforhold å se, til og med i de “beste” delene av byen. Det var mye søppel, og en trafikk som føltes veldig utrygg. Det fantes nesten ikke fotgjengeroverganger, og vi følte vi krysset gatene med livet som innsats. Det var også helt vanlig å se mor, far og to barn på en og samme moped, forteller hun. Kari og Henning tok seg også de 20 milene ut til Taj Mahal mens de var der.

 

– Det var selvsagt en stor opplevelse, men turen fram og tilbake i bil uten sikkerhetsseler i den voldsomme trafikken var ingen god opplevelse, sier Kari. Da er det bedre å tenke tilbake på de øyeblikkene hun fikk sammen med indiske barn, og på at hun kanskje har bidratt litt til deres læring og utdannelse.

 

En tilfeldighet

 

Kari følte nemlig at figurene Jakob og Neikob var en god plattform å møte de indiske barna på. Ja, og nei er tydelige begrep, og lett å føre en samtale om.

 

– Ja, det å være naiv, det å utfylle hverandre, at motsetninger kan bli bestevenner, og at alle er noe verdt, er likt på alle språk. Det er enkel og tydelig pedagogikk, og lett å følge med på enten man er 3 eller 10 år, sier Kari. Det har siden 2008 kommet tre bøker om Jakob og Neikob, den siste nå i august. Ideen om de to figurene ble til ved en tilfeldighet.

 

– Det begynte en dag jeg satt på toget hjem fra Oslo. Konduktøren het Jakob. Det sto på navneplata hans. Jeg begynte å smake litt på ordet, og filosoferte over ja og nei. Sånn ble både Jakob og Neikob til. Jeg noterte det i en bok jeg alltid har med, og en spire var tydeligvis sådd, smiler forfatteren. Den gang jobbet hun som redaksjonell illustratør for Morgenbladet, i tillegg til idebasert illustrasjon for diverse kronikker og tidsskrifter. Hun jobbet i et arbeidskollektiv sammen med seks andre illustratører og designere.

 

– Der gikk jeg en god skole og fikk mye erfaring. Flere av dem jobbet med billedbøker og tegneserier. Jeg hadde alltid hatt lyst til å skrive, og satte ideen ut i livet, forteller Kari. Hun tok kontakt med Samlaget, noe som var naturlig fordi Kari ville skrive på nynorsk.

 

– Guri Vesaas hadde nettopp gått av som redaktør der, men etterfølgeren, Ragnfrid Trohaug, tente heldigvis på ideen om Jakob og Neikob, sier hun.

 

Mange jern i ilden

 

– Det å gi ut en bok er en ting. Nummer to er skumlere, og nummer tre enda verre, ler Kari. Bok nummer to, “Jakob og Neikob, Tjuven slår tilbake”, har blitt mest populær, i hvert fall når det gjelder priser til forfatteren. Nummer tre, “Jakob og Neikob og det tomme rommet” er forholdsvis fersk enda, men ettersom den omhandler jula, så vil kanskje salget øke ytterligere nå framover?

 

– Det er allerede snakk om et andre-opplag. Jeg tror det har blitt litt sånn at de som har de forrige kjøper oppfølgeren, sier forfatteren beskjedent. Om det blir en bok nummer fire om Jakob og Neikob vil vise seg. Kari innrømmer at en idé ligger i bakhodet og gnager, men den er ikke moden enda.

 

– Dette er den morsomste fasen. Det å få en idé man kan bygge videre på er den beste følelsen i verden, sier Kari engasjert. Nå skal hun bruke juleferien på å tenke litt, og på å lade batteriene til et nytt år.

 

– Jeg må gjøre andre ting også. Kanskje blir det andre bøker, som et diktprosjekt eller noveller? Jeg driver også og tegner for andre, blant annet har Rune Belsvik nettopp skrevet en bok som kommer nå i januar, og den har jeg illustrert. Til sammen blir alt dette en full jobb, sier Kari. Den er til og med interessant og variert så det holder, så forfatteren føler seg privilegert som kan jobbe med dette.

 

– Jeg skal også bruke litt tid på formidling og forvaltning. Jeg skal på bibliotek- og skolebesøk, og jeg skal være med på en nordisk barnebokkonferanse i Stavanger i februar, forteller Kari. Med andre ord, så kan leselystne barn bare glede seg. Siste ord fra vår populære barnebokforfatter er sannsynligvis verken sagt eller skrevet.